torsdag 22. mars 2012

Tankespirer


I går kveld la gamle ugle ut et dikt:
http://diktugla.wordpress.com/2012/03/22/motsatte-tempi/#comment-2033

Det tok tid før min respons fant ord, og det er kanskje ikke så rart. Jeg har spunnet litt videre på det jeg skrev i kommentarfeltet:


Og noen ganger vil tankene, tankene mine, i hvert fall, noen av dem, i hvert fall, 
ligge i ro i mørke og dyp og fruktbar jord, ligge der og bare være der
til tiden er der
til tiden er der da de skal sende røtter ned i jorden og søkende spirer opp mot lyset
og vise hva de er og kan bli


De trenger dyp jord,  fryktbar jord, og det begynner de å få.
Hva gjør slike tanker av seg når det bare er permafrost?
Da fyker de hvileløst i vill fart, de fleste


De er hardføre, slike tanker, de kan spire nesten hvor som helst, det vil de 
og det kan de
hvis de må.


Hva skjer når tankespirer som har funnet en karrig sprekk 
blir revet opp 
fordi nærsynte tankespesialister vil undersøke dem?

6 kommentarer:

  1. Jeg tenker at dette for meg handler om retten til TIDEN det tar, foruten den nødvendige RO til å merke tankene, de som borer dypt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var interessant å lese dine tolkninger, gamle ugle. Takk skal du ha.

      Og jeg blir samtidig minnet på at du og jeg har litt forskjellige metaforer. Mitt bilde på fortiden har vært bunnfrosset jord - så den første tiden jeg trenger, er tid til å tine denne jorda.

      Og tillit - i mange år prøvde jeg å sortere de travle tankene i lufta, gripe dem og utvikle dem der. Jeg hadde dem, metaforisk sett, som summende knott rundt hodet. Jeg merket dem i aller høyeste grad, men ikke som noe fruktbart.

      Så min versjon av ro til å merke dem var å lære å stole på at det var OK å la dem synke ned; stole på at de ble ikke borte hvis jeg mistet dem av syne, de kom opp igjen.

      Slutte å grave dem opp for å se på dem :)

      Slett
    2. Ja, det er interessant med de ulike metaforene. Og også om litt forskjellige historier tror jeg. Jeg har overlevd på tankene mine jeg, mens følelseskontakten derimot, den har vært under pari og vel så det. Følelsene mine har vært frosne, det bildet har dukket opp for meg, stivnet, til is eller låst.

      Så nå må tankene vente på følelsene, og følelsene trenger voldsomt med tid, og ro, for i hele tatt å være merkbare. Og tillit til følelsene, det er det jeg forsøker å bygge, i meg selv.

      Tenker på disse variasjonene, som sikkert er mangfoldige, fra person til person, og hvordan hjelpere tuner seg inn, eller gjør de ikke det? Standardiserer de uansett?

      Slett
    3. Tillit til følelsene - og rett til å ta den tiden som trengs til å slippe dem til - er så viktig. Og dette er nok noe vi må gi til oss selv og til hverandre, uten å forvente noen særlig forståelse fra Hjelpevesenet.

      Jeg har inntrykk av at Hjelpevesenet er sterkt preget av følelsesfobi.

      En av de mange skadelige terapiene jeg har hørt om, var fra en ung kvinne som fikk kontakt med livet sitt og gråt og gråt og gråt, omtrent døgnet rundt, etter kort tid med terapi. Og fikk beskjed fra den gammelfreudske terapeuten sin (dette var på 60-tallet) at "Nå er det nok gråt, nå må vi jobbe med din tillit til meg". Hun brukte 7 år på å lære å ha tillit til psykologen, og da hun "avbrøt" terapien etter nesten 20 år, truet terapeuten med at hun dermed risikerte å ikke leve lenge nok til å se barna vokse opp.

      Og det at jeg faktisk hadde kontakt med følelsene mine - og insisterte på å fortsette med å ha det - var nok en medvirkende årsak til borderlinediagnosen min på 80-tallet. Overlege DPS advarte i vårt første møte mot å slippe til for mye følelser på en gang (og hvordan regulerer man det, montro?). Jeg svarte at følelser er ikke farlige, det som er farlig, er når ingen tør ta imot dem.

      Og da er vi tilbake til hjelpernes følelsesfobi. Som har skapt dagens kognitive atferdsterapi? Forsøk på å justere følelser?

      Slett
    4. Følelsesfobi ja, det er et godt ord. Og jeg tenker på hennes du forteller om, som endelig gråt. Og blir bedt om å jobbe med tilliten til en som ikke tåler gråt. Absurd.

      Jeg føler deg i din undring om hvordan regulere følelsene? Min erfaringer er at de må i første omgang få være der, når de er der, endelig. Jeg for min del ble sint på min hjelper, og kan i ettertid se at det var en sunn reaksjon for meg. Men hjelper preket om tillit, at jeg ikke hadde tillit til han. Men det er jo motsatt, hjelpere må ha tillit til dem de skal hjelpe og deres reaksjoner.

      Kognitiv atferdsterapi som resultat av følelsesfobi? Høres rimelig ut. Ufyselig er det i alle fall, når man nærmest trenger det motsatte. Best å hjelpe seg selv, bl.a ved blogging og å insistere på å legge ut det som trengs, uansett om det måtte irritere noen.

      Slett
    5. Følger deg helt her, GU! Skriver mer senere, jeg har mye som ligger og spirer nå ...

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.