Oppdatering 13.06.12: Jeg er sjalu på Anders Behring Breivik

Og jeg tenker: ”Hvor mange må jeg drepe før min tilregnelighet blir vurdert i en kontekst der synspunktene mine er en faktor?”

Deja-vu-varsel: Her er det gjentatt mye

som jeg også har skrevet om tidligere. 

For mange år siden ble jeg fravurdert tilregneligheten etter Sørheim/Husby-metoden: Det jeg sa om funksjonsevnen min stemte ikke med en psykiaters fordommer fagkunnskaper om ”incestofre”, og i flere år bekreftet helsevesenet at jeg fantaserte ved å ikke fortelle meg at jeg ble mistrodd – og ikke spørre om jeg kunne bevise det jeg sa.

Kanskje fordi man mente å vite som Einar Kringlen at ”Vedkommende vil være vanskelig å rikke på og bli sint dersom man forsøker å diskutere vrangforestillingene. Derfor sa man gjerne tidligere: Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere.”

Jeg trodde lenge at det var snakk om kommunikasjonssvikt og misforståelser, men det skulle vise seg at helsevesenet var blitt en alltid-feil-situasjon:

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons,

og vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.

Jeg ble stadig mer forvirret og måtte til slutt fjerne meg helt. Da vi endelig fikk vite om de såkalte vrangforestillingene mine, spurte mannen min hvorfor man ikke hadde snakket med ham før man slo fast at jeg fantaserte. Det var fordi han kunne være revet med i fantasiene mine, var svaret.

Når det gjelder psykisk helsevern kan virkeligheten overgå de villeste fantasier.

Det er merkelig, dette – med unntak av religion og annen åndelighet er psykisk helsevern det eneste
fagområdet jeg vet om der det regnes som etisk korrekt og faglig forsvarlig å bekrefte synsing, teorier, intuisjon og dogmer ved ikke å sjekke.

Hva er det man verner på denne måten? Ikke enkeltmenneskers psykiske helse, i hvert fall.

Religiøse og åndelige samfunn kan man melde seg ut av. Man kan ikke melde seg ut av helsevesenet, men en fylkeslege slo fast at jeg hadde klar valgfrihet da han avviste klagen min – uten faktasjekking. Og uten å forholde seg til synspunktene mine.

De to eneste valgmulighetene jeg har funnet i helsevesenet, er de psykiateren ga meg i vårt første møte: Jeg kunne innse at han hadde rett, eller klage og få bekreftet at han hadde rett.

Selv nå, 23 år etter at jeg ble fravurdert tilregnelighet, har jeg ikke funnet noe alternativ. Diagnosen jeg
fikk har riktignok forsvunnet fra den elektroniske mappa mi, men helsevesenet har ikke gjort noe aktivt for å revurdere tilregneligheten min. Det er fremdeles ”umulig å drøfte konflikten eller løse den”. Mitt ønske om mekling ble avvist, jeg har ikke fått svar på spørsmål som jeg har stilt, og helsevesenets stilltiende, men sterke forventninger til at jeg skal glemme det som skjedde og være ”positiv” er ikke særlig tillitvekkende.

Helsevesenet tok fra meg tilregnelighet, tankefrihet, talefrihet, anledning til å ta ansvar og valgfrihet. Og
helsevesenet har ikke gitt meg dette tilbake … fordi ”saken er foreldet”. Det ligger en stor og stinkende floke i dette som jeg hittil ikke har orket å se nærmere på. Som handler om helsevesenets prioriteringer. Og om usynlige skader.

Sett at to leger, en psykolog og en psykomotorisk fysioterapeut hadde sparket, knivstukket og voldtatt meg gjentatte ganger i fire år  ... hadde helsevesenet forventet at jeg skulle legge det bak meg og være "positiv"?  

Hva er viktigst for helsevesenet?

Å vurdere om helsepersonell har gjort noe ulovlig?
Eller å støtte meg i å helbrede skadene som helsevesenet har påført meg?

Har jeg bare rett til å være skadet hvis skadene er synlige og jeg kan påvise at lover er brutt?

***

Det at jeg, som ”incestoffer”, kunne bli fradømt tilregneligheten for tjuetre år siden, innenfor helsevesenets lukkede system, er kanskje forståelig.

Men Sørheim og Husby visste at hele verden fulgte med i Breivik-saken. Likevel la de fram vurderingen sin uten faktasjekking, uten å bruke ”et spesifikt skjema som er hensiktsmessig ved undersøkelse av
schizofrene personer” og uten å dokumentere sine samtaler med Breivik.

De utviste en skråsikkerhet som overgår mine mest paranoide fantasier.

Og en rettsmedisinsk kommisjon, med hele verdens øyne på seg, godtok vurderingen uten
å sette spørsmålstegn ved den, uten å faktasjekke. Det blir helt surrealistisk, fra min synsvinkel.  

Sørheim, Husby og den rettsmedisinske kommisjonen har vist meg hvor rettsløs den enkelte kan bli i et møte med psykiatrien.

Bekrefter jeg at jeg er paranoid og irrasjonell når jeg hevder det?