fredag 15. juni 2012

Positivpushing: Velment, uvitende, utidig, uhøflig og skadelig

Jeg har fremdeles bloggepause, men gamle ugles dikt om "klosset elefant" inspirerte meg til å finne fram noe jeg har hatt liggende og legge det ut.

Jeg har lenge vært opptatt av hvor elefantaktig klønete, respektløst uhøflige og utilsiktet skadelige oppfordringer til å se lyst på tilværelsen kan være.

Selv om jeg også er klar over at slike oppfordringer er velmente og helt i tråd med Konvensjonell Visdom.

Dette har jeg skrevet om tidligere, i min kommentar til noe en innsatsleder sa til en kvinne som var slått ned på gata i et rasistisk angrep:

"Gå ut og ha det gøy fortsatt."


Det kom noen flotte motforestillinger i kommentarfeltet - flotte fordi de ga meg anledning til å se nærmere på og besvare enda mer konvensjonell visdom innenfor denne akk så velmente konteksten.

Nå vil jeg se enda nærmere på dette ...

POSITIVPUSHING ER UTVILSOMT VELMENT
Jeg har gjort det utallige ganger selv, og vet at jeg kommer til å gjøre det igjen, så jeg er pinlig klar over at det stammer fra en dyptliggende og helt oppriktig hjelperrefleks: "Noen har det vondt! Jeg må gjøre noe!"

POSITIVPUSHING ER UVITENDE 
Konvensjonell Visdom mener å vite at positivpushing er positivt i alle situasjoner.
POSITIV ER POSITIVT! POSITIV ER BRA! Det kan da ikke skade å oppfordre noen til å se lyst på det, tenker Konvensjonell Visdom. 
Konvensjonell visdom spør ikke: Hvilke behov dekker jeg nå? Dekker jeg behovene til den som jeg oppfordrer til å være positiv?
Konvensjonell visdom aner ikke at positivpushing først og fremst dekker positivpusherens behov for å gjøre noe.
Positivpushing dekker positivpusherens behov for å føle seg litt mindre hjelpeløs i møte med smerte, lidelse og avmakt. 
Før trodde Konvensjonell Visdom at medlidenhet var positivt, at folk var snille når de syntes synd på mennesker som "har det verre". 
Det ser vi ikke så mye av lenger. Men Konvensjonell Visdom vet ikke at positivpushing også kan "rive ned et tappert hevet banner".  

POSITIVPUSHING ER SELVISK OG SKADELIG 
Jeg kan ikke se styrken til mine medmennesker når jeg positivpusher i stedet for å se skadene deres.
Jeg kan ikke se styrken til mine medmennesker når jeg  positivpusher i stedet for å se og respektere sårbarheten deres. 
Jeg kan ikke hjelpe mine medmennesker når jeg ikke ser dem.
Å ikke se mine medmennesker er usynliggjøring.
Usynliggjøring er en hersketeknikk.
Det er så lett å pushe positivitet til en annens beste og nyte den rusen det gir meg ... 
Og da er det mitt behov som dekkes, og den jeg vil hjelpe som svekkes. 

POSITIVPUSHING ER UTIDIG OG UHØFLIG 
I alle de årene jeg har vært tykk, har ingen sagt, helt ut av kontekst, "du trenger å slanke deg". 
Konvensjonell Visdom vet at det er utidig og uhøflig.
Konvensjonell Visdom vet ikke at det er like utidig og uhøflig å si "gå ut og ha det gøy" til en kvinne som er blitt slått ned. 
Konvensjonell Visdom vet ikke at det er like utidig og uhøflig å oppfordre mennesker som har det vondt til å se lyst på det.
Konvensjonell Visdom mener å vite at så lenge det vi sier er "positivt", er det fritt fram i alle situasjoner. 
Konvensjonell Visdom trenger å høre at det ikke er greit. 
Jeg kommer til å si det, igjen og igjen, fordi Konvensjonell Visdom er i stadig endring. 
Og hva kommer du til å gjøre?

***


Lenker til relevante innlegg:

Pollyanna Positivkrampe med positivbryter

Negativ er det nye slem 



18 kommentarer:

  1. Stor takk for dette innlegget Ingrid.
    Til positivitetspusherne vil jeg si: kan jeg snart få lov til å grine og sørge meg ferdig, uten annen innblanding enn, støtte, aksept og en dæsj empati?

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for respons, Bibbi. Det er virkelig fint å vite at andre skjønner dette.

      Slett
  2. Hei! Jeg følger deg på Twitter.
    Takk,dette var veldig bra skrevet. Det går tregt rundt i hodet mitt for tida,men jeg er så enig. Det er ufattelig slitsomt å skulle forholde seg til omgivelser som forventer at man er positiv og at ting snart blir bra,når virkeligheten ikke er sånn for den som er i en vond og vanskelig situasjon. Det er ikke helt lov å sørge for man må jo skynde seg fremover og bli ferdig med det.I følge positivitetspusherne.Sukk. De mest ihuga av dem trenger å lese dette!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tilbakemelding, Anita, og velkommen til kommentarfeltet!

      Det begynner å demre for meg at positivpushing kanskje er en frukt av pessimisme og manglende tro på menneskers livskraft og helbredelsesevne.

      Jeg skriver mer om det i en separat kommentar.

      Slett
  3. Jeg fikk denne responsen på Twitter, og den hjalp meg med å avklare noe:

    "Jeg har lest blogginnlegget og forstår at det er slik du oppfatter positivpushere. Jeg har selv sett hvor galt det kan gå med negativitetsforsterkere."

    Twitter-responsen min ble svært kompakt:

    "Negativitetsforsterkning er uglesett av Konvensjonell Visdom, som bifaller positivpushing og ikke synes å eie motforestillinger."

    Utvidet betyr dette at mennesker som lar Konvensjonell Visdom styre sine valg, generelt sett har innebygde motforestillinger mot å forsterke negativitet. "Sånt gjør man bare ikke".

    Det er ikke OK å gjøre ting verre enn de er.

    Det er ikke engang OK å se realistisk på ting ... se dem slik de er. Som Bibbi og Anita har bemerket her i kommentarfeltet, er det ikke OK å dekke sitt eget, personlige, individuelle behov for å kjenne på sorg etter et tap. (Foreslo ikke DSM5-utkastet at en sørgetid på mer enn to(?) måneder var sykt?)

    Men å oppfordre sørgende, triste, fortvilte mennesker til å se lyst på livet - det mener Konvensjonell Visdom er helt OK. Positivt. Og mennesker som jeg, som misliker det sterkt, blir sett på som negative. Lite konstruktive.

    Denne setningen ble jeg svært glad for:

    "Jeg har selv sett hvor galt det kan gå med negativitetsforsterkere."

    Positivpushing er bra fordi det kan gå galt med "negativforsterkere"?

    Det er som å si at alle barn må nektes å svømme fordi noen barn drukner.

    Og svømmemetaforen er valgt med hensikt, for når jeg slipper taket i det positive, tillater jeg meg å synke ned i smerte, avmakt, sorg ... og jeg vet at jeg ikke drukner.

    Og da er det nærliggende å spørre: Positivpushing - oppstår det i angst og pessimisme?

    Angst for å slippe taket i "positiv" og stole på sin egen oppdrift og svømmedyktighet?

    En pessimistisk tro på at om mennesker slutter å være positive, kommer dodraugen og tar dem?

    Jeg vet ikke, jeg spør.

    Det jeg vet, er at å oppmuntre meg til å være positiv, er som å gi speed til en junkie. Og jeg tror ikke at jeg er alene om det:

    http://ingridvaa.blogspot.no/2012/06/pollyanna-positivkrampe-og.html

    SvarSlett
  4. Positivitetspusherne er kanskje redde for ekte følelser, så da konstruerer vi de det er enklest å forholde seg til.

    Kom til å tenke på, jeg kjenner et par stykker, som begge har mistet et av sine barn for mange år siden.En sorg så stor, at jeg skal ikke gå inn på å forstå den, men jeg kan akseptere den. Den ene av disse to, vil ikke snakke om dette i det hele tatt, og lever sitt liv med den bestemmelsen. Den andre vil fremdeles snakke om dette, men blir ofte avvist av andre. Det er jo så lenge siden, men bør det ikke være rom for, at vi er ulike tenker jeg?

    Når det gjelder min egen sorg, så kjenner jeg, at jeg går litt ut og inn av den. Tror ikke den forsvinner, ikke sikkert jeg innerst inne ønske det heller. Sorg er også en måte å holde liv i mennesker man savner, det siste man har igjen av dem tenker jeg.

    I dagens samfunn kan det virke som, at sorg fortsatt er et tabu, noe styggt og skremmende vi ikke vil vite av, og gud forby om den som lytter skulle måtte kjenne på egne sterke følelser i forhold til noe som fortelles av en annen. Normale følelser og reaksjoner fremmedgjøres, og det gir ikke grunnlag for mere varme blant våre medmennesker.

    Angst, sorg, savn, ensomhet, skal dysses ned, og jeg har vært gjennom hele registeret, og ja, det kan være både slitsomt, vondt og vanskelig, men det er ekte. Det vanskeligste har likevel blitt de periodene jeg har trengt litt støtte og omsorg, og blitt vist til: "nå tenker vi positivt". Akkurat det, har til tider tatt all energi.

    Jeg venter, og håper trenden snur.

    SvarSlett
    Svar
    1. Der er du inne på noe viktig, Bibbi: "bør det ikke være rom for at vi er ulike?"

      Og jeg har erfart det samme som du: De verste periodene i mitt liv har vært tider da jeg trengte støtte, trengte rom til å være sårbar og ynkelig med verdighet - og fikk "positivitet" i stedet. Fy faen, så skadelig det er!

      Slett
  5. Dette satte i gang mye i meg, det surrer og går.
    Egentlig er jeg i mot å pushe noen, kjenner jeg. Jeg er enig i mye av det Bibbi skriver om sorg og det individuelle. Ser ikke poenget i at vi skal ha en felles måte å forholde oss på, tror det er skadelig. Det eneste vi trenger er å tåle at folk har de følelsene de har, tenker jeg. Behovene er så ulike, vi har ulike historier og omstendigheter. Det ønsker jeg å respektere og selv bli respektert for.

    Det er jo dette siste mange av oss har blitt berøvet som barn, vi har ikk fått merke oss selv, det vi føler, vi har ikke fått de bekreftelsene barn trenger for å merke seg selv. Og derfor er det så vanskelig for oss.

    Jeg blir av og til møtt med velmenende råd om å prøve å ha litt avstand til følelsene mine. Da svarer jeg, at det vil jeg ikke, for endelig føler jeg, dette gjelder da redsel og tristhet bl.a., altså det som noen kaller negative følelser (noe jeg ikke synes om, følelser er følelser, tenker jeg).
    For de skulle bare visst de som sier dette, hvor vanskelig det har vært for meg å føle, hvor innpakket det har vært, og hvor tungt kroppen har båret. Burde egentlig juble for at jeg endelig holder ut litt av de følelsene der.

    Tror vel egentlig ikke på forsterkning heller, er ingen tilhenger av atferdsterapiteori i snever forstand. Jeg prøver å hjelpe meg selv til å tåle det jeg føler, og også lære meg å vise følelsene og tro at andre tåler dem, noe jeg har tungt for. Og også finne ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv når følelsene ikke tåles.

    Ja, dette temaet er uutømmelig for meg. Og som for deg Ingrid, å be meg tenke positivt er som å be meg forsette å forgifte meg selv og kroppen min.

    Takk for at du tar opp denne tråden. Det trengs å settes ord på og luftes dette.

    SvarSlett
    Svar
    1. Må bare kommentere om atferdstareapi, det har jeg jobbet med en kort periode, og sett hvor galt enkelte ting kan gå, når itltak settes i gang på feil premisser.

      Selv har jeg vokst opp med å stenge alle følelser inne, og de følelsene jeg omsider tør å kjenne på, dem vil jeg ha i fred for nye hjelper-elefanter, som skal vise den eneste rette vei, som skal passe alle. Kan ikke det komme et tilbud til oss som tenker anderledes? Jeg er så indelig lei av å skulle endres på, og ikke bli spurt, om dette er noe jeg er komfortabel med.
      Kveldens utblåsning herfra.

      Slett
  6. Hei og takk for utdypende svar.

    Dette begynte med et svar på en twittermelding hvor det blir uttalt noe forkortet "ingen appetitt, ingen lyst til å spise, glemmer maten på komfyren, spiser halve" Hvor jeg svarer: "men litt mat er bedre enn ingen mat? Hold humøret oppe"
    Den siste setningen tenkte jeg lenge over, men valgte likevel å sende den. Resultatet ble likevel en fin samtale, hvor jeg får innblikk i hva som er utfordringen i hverdagen.

    Kommunikasjon via internett byr på noen utfordringer. Som sender har man ingen mulighet til å kunne observere hvordan mottakeren reagerer, før man eventuelt får et tilsvar. I utgangspunktet bør kommunikasjonen være nøytral, strengt tatt? I det virkelige liv er det selvfølgelig lov til å gi rom for negative følelser, bekrefte følelsene ved å speile, bekrefte de ved å gi rom for uttrykk (gråt, hyl, latter osv) av følelser. "hjelperen" kan selvsagt kjenne på sine egne følelser. Det kan være lett for "hjelperen" å tenke at "å, jeg må gjøre noe", "må trøste". For noen "hjelpere" kan det være vanskelig å kjenne på følelser, kanskje mest de negative. Dette må vi ha mer fokus på i helsevesenet, og der er deres stemme viktige. Kanskje vi "stive" nordmenn har det vanskelig med følelser?

    Som sagt: Negative følelser kan og bør bekreftes. Dette er å anerkjenne den som lider og lidelsen.

    Som nevnt har jeg kjennskap til eksempel på hvor det har gått ille. En skrev på nett at "smertene er så vonde. Indre smerte. Kutte meg gjør indre smerte mindre sterk" (husker ikke helt ordrett, men betydningen er forståelig). Vedkommende fikk til svar. "kutt hjelper meg og. eneste som hjelper" Hvor da den første kutter ytterligere. Så dypt at vedkommende innlegges til kirurgisk inngrep for å redde det som er igjen av muskler og nerver.

    Jeg er selvsagt enig med deg i at "påtvungen" positivitet kan bli veldig feil. Jeg ser selvsagt det! og jeg ser at den siste setningen i min første tweet kunne med hell vært unngått. Jeg pleier oftest å kommentere slik at jeg får den som uttrykker seg til å reflektere i sammenheng med det som er uttalt. (på nett).

    I helsevesenet håper jeg at vi er i en endring. En endring hvor vi helsearbeidere tør å la følelser få utløp, hvor vi gir rom for følelser og ikke nødvendigvis tramper frem som elefanter, men er mer lydhøre, mer respektfulle. Men der det ikke er håp å spore, må vi helsepersonell være bærere av håpet. Håpet om en bedre hverdag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Morten,
      jeg tror det finnes gode helsearbeidere, som har de beste intensjoner, men mitt inntryk har vært, at rammene det jobbes innenfor kan fort bli trange, ikke bare for klienten, men også hjelperen.

      Jeg savner f.eks. et alternativ til kognitiv terapi, og større rom for å få aksept for de følelsene man har, og at både klient og hjelper bruker tid på å sette følelsene inn i den konteksten der den hører hjemme.

      Du skriver om viktigheten av å gi håp, der det ikke er håp og spore. Det er jeg enig i. Samtidig tenker jeg, at det blir å føle seg frem, for mitt håp kan være anderledes enn ditt.

      En fortsatt god dag til deg Morten.

      Slett
    2. Jeg leser det du referer fra twitter, Morten. Jeg tror jeg oppfatter dette litt annerledes.

      Tenker at for meg handler det ikke om å bekrefte f.eks. selvskading som en løsning på indre smerte. Det handler derimot om å bekrefte følelser ved f.eks. å gå i dialog om den indre smerte, og kunne være et medmenneske som lytter og tar imot. Altså ikke be noen å tenke på noe annet eller "være glad" eller noe sånt, men å ta dem på alvor i smerten. Som hjelper eller i likemannsarbeid ville jeg tenkt sånn.

      Min egen erfaring er at dette kan gjøres skriftlig, kanskje bedre med mail enn korte twittermeldinger, eller på telefon også. Kommunikasjon er aldri nøytral, mener jeg.

      Slett
    3. Jeg kunne ikke vært mer enig, gamle ugle.

      Selvskading kan være så mangt - også spiseproblemer og rusproblemer, f. eks, med selvmord i ytterenden av skalaen. Så har vi andreskading, alle former for vold og maktmisbruk, med drap i ytterenden.

      Og slik jeg ser det, er all slik selvskading og andreskading alternativer til å kjenne på vonde følelser; det er det vi tyr til når veien til de ekte følelsene blir blokkert - først av barndommens overlevelsesbehov og så av omgivelsenes angst for ekte følelser. Livet forlanger å leves, og ulevd indre smerte krever uttrykk i form av ytre smerte og skader.

      Jeg kom til å tenke på noe som skjedde for et par år siden på Attføringssenteret i Rauland: Jeg sto i stallen med armene om halsen på en hest og gråt ut en svært forsinket sorg over hester jeg hadde vært glad i som barn. Da stallmesteren kom inn for å sjekke, forklarte jeg dette, og han sa "Hester liker at vi viser ekte følelser".

      Tenk om vi kunne bli hjulpet av helsearbeidere som også likte at vi viste ekte følelser?

      Slett
    4. Morten, mange takk for svaret ditt. Jeg setter stor pris på det, og det har penset meg inn på mange nye tankespor. Jeg kommer til å trenge tid til å fordøye ting og la dem falle på plass, men du skal få skikkelig respons når det klarner i hodet mitt.

      Slett
  7. Ingrid, ta en titt innom bloggen min, jeg har gjort litt stas på deg i dag.
    Klem fra Bibbi.

    SvarSlett
  8. Not recognizing one's shadow (dark or vulnerable) sides is one of humankind's biggest problems. I feel that many in psychiatric health care (not all thank god) are there in order to both project away these sides (oftentimes making the patient sicker) and control their own repressed vulnerability and shadow sides.... This scapegoats many empathic people, who absorbs these person's repressed feelings.

    SvarSlett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.