Hvor er borgerrettighetene mine?

De som har fulgt bloggen min en stund, kommer til å kjenne igjen mye her 

fra tidligere leting etter borgerrettigheter. Det er en fordel med blogging 
at man kan  nærme seg et problem fra mange synsvinkler; det vet jeg.  
Og jeg er redd for  å kjede folk med gjentakelser. 

Dette er min respons til Siv Sandviks (@siv_san) oppfordring på Twitter  28.02.13: 

"Ser du #Debatten? Brenner du inne med din egen historie?

Tips oss om helsevesenet  "http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10931493

Jeg limer inn infoboksen her:

Har du lignende erfaringer fra helsevesenet?

Kontakt NRKs journalister!

E-post: ann.kristin.liestol@nrk.no

siv.sandvik@nrk.no

SMS/MMS: TIPS til 1987

Solsiden av livet mitt er en daglig glede. http://ingridvaa.blogspot.no/p/ivaalsg.html. Og gamle erfaringer med psykiatrien er en del av skyggesiden. De handler om å bli stilt utenfor borgerrettighetene som ellers er en selvfølge i Norge i dag. Om usynlig apartheid i samfunnet.

Jeg ville bli svært glad hvis dette bare er noe jeg innbiller meg, så jeg ber NRK om hjelp til å lete etter borgerrettigheter i kontakt med helsevesenet. De har jeg ikke sett noe til etter at jeg fikk en borderlinediagnose i 1989. 

Jeg ble borderlinet til randen av selvmord, og for å overleve måtte jeg fjerne meg helt fra helsevesenet. Det har jeg skrevet litt om her: http://ingridvaa.blogspot.no/2012/11/at-vi-alle-vil-leve.html

Og det har skjedd mye siden 2008, da jeg nærmet meg utbrenthet og måtte finne fram gamle helsevesenpapirer og utfordre gammel, bortgjemt skam: http://ingridvaa.blogspot.no/2011/07/avfloking-iv.html

Nå er jeg gjennom skammen, og jeg betrakter borderliningen som et symptom på lovlige og psykoterapeutisk  korrekte hersketeknikker.

Og jeg vil ikke slåss: http://ingridvaa.blogspot.no/2012/12/jeg-vil-ikke-slass.html

Jeg vil lete etter borgerrettighetene mine ved hjelp av spørsmål. Det har jeg gjort lenge, men sjansene for å få svar er kanskje litt større hvis NRK spør for meg. 

De første spørsmålene handler om hvorvidt jeg har de samme rettighetene i helsevesenet som en lovbryter har i rettsvesenet:

HAR JEG RETT TIL Å VITE HVA JEG BLIR ANKLAGET FOR

NÅR MIN PSYKISKE HELSE BLIR VERNET?

ER JEG USKYLDIG TIL DET MOTSATTE ER BEVIST?

HAR JEG RETT TIL ANKLAGER SOM ER SÅ PRESISE

AT DET GÅR AN Å MOTBEVISE DEM?

HAR JEG RETT TIL EGET FORSVAR?

HAR JEG RETT TIL Å TA ANSVAR

FOR DET JEG GJØR?

En ekspert har slått fast at jeg bekrefter at jeg er paranoid når jeg omtaler borderlining som en anklage. Jeg gjør det allikevel. Og slik ser borderlining ut: 

Fra Samlagets medisinske ordbok:
grensepsykose: "pseudoneveotisk" schizofreni - med skiftande nevroseliknande plager som angst, fobiar, tvangstankar, rare innbilningar om sjukdom m v, jf borderline state
borderline state: psykisk tilstand i slekt med grensepsykose; pasienten viser veike egofunksjonar, veik impulskontroll, har berre evner til overflatisk kontakt med andre, kan lett verta aggressiv, kjenna seg forfølgd, kan gjerne visa interesse for filosofi, religion eller samfunnsspørsmål utan å greie å få rimeleg klare oppfatningar eller standpunkt, kan ha hang til barnslig idealisering og svart-kvitt-tenking m v; somme pasientar kan verte rusmidelbrukarar

Psykiateren som borderlinet meg er fremdeles overlege på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) Han hadde sett meg i alt 5 ganger, i det jeg trodde var to prøvetimer og tre møter der jeg prøvde å oppklare misforståelser og sette grenser mot krav som han formidlet via min daværende primærlege, anonymisert til Dr P.

Alle spørsmålene mine er til Overlege DPS og Dr P, og jeg begynner med noe som har forsvunnet fra mappa mi:

1) Hvor ble det av grensepsykosen min?

Dette har jeg allerede spurt Dr P om uten å få svar.

I 2009 fikk jeg en saksrapport fra NAV. En sykmeldingsperiode i 1990/91 er med, men ikke grensepsykose-/borderlinediagnosen som Dr P stilte den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den.

Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli borderlinet, så det var nokså forvirrende at diagnosen var forsvunnet.

Diagnosen var så hogd i grunnfjell i sin tid at Fylkeslegen besvarte en klage med at «Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger.”

Hvordan kan en diagnose som ingen var villig til å sette spørsmålstegn ved, undersøke, vurdere eller snakke om, bare forsvinne?

2 a) Hva gjorde legene for å realitetsteste borderlinesymptomene mine før diagnosen ble stilt?

Da mannen min fikk vite om diagnosen, spurte han Dr P hvorfor legene ikke tok kontakt med ham før de stilte den. Svaret var at han kunne være revet med i fantasiene mine.

«Berre evner til overflatisk kontakt med andre» er et borderlinesymptom. Da diagnosen ble stilt, hadde vi vært gift i 18 år. Nå har vi vært gift i 42 år. Er det relevant?

b) Hva gjorde Dr P for å realitetsteste det han skrev til en psykolog før han sendte det videre?

Med tiden skal jeg gå gjennom brevet og sammenlikne påstandene der med mine egne dokumenter fra denne perioden. Og jeg skal gjøre det samme med notatene til legene. 

c) Hvorfor ble jeg ikke informert om borderlinediagnosen da den ble stilt, og om innholdet i brevet til psykologen før det ble sendt videre?

d) Hvordan visste legene at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten?

Jeg har gjort mange feil i kontakt med Overlege DPS og Dr P, og de skal jeg skrive om, i håp om at andre kan lære av dem. Blant annet var jeg ikke paranoid nok: Jeg visste ikke at den eneste "virkeligheten" i livet mitt var det legene mente å vite om meg. Og at «Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”.

Mange problemer kunne vært unngått hvis jeg hadde bedt en uavhengig etterforsker om å innhente bevis og vitneuttalelser som bekreftet at jeg ikke fantaserte. Kanskje NRK kan hjelpe meg med det nå, i ettertid?

Jeg tar bare med ett eksempel: I brevet til psykologen gjengir Dr P overlegens påstand om at jeg ba om en attest som jeg ville bruke i en rettssak.

Det jeg sa til overlegen, var at jeg nylig hadde vært med som støtte i en incest-rettsak. Men den informasjonen slapp ikke gjennom psykiatrifilteret hans. Det gjorde heller ikke mitt tilbud om å møte ham senere for å formidle erfaringene jeg hadde gjort om hvordan man kunne støtte incestutsatte under en slik rettssak:

e) Hvorfor spurte ikke legene om jeg kunne bevise det jeg sa, før de behandlet det som fantasier?

Kanskje legene mente som den kjente eksperten Einar Kringlen at ”Vedkommende vil være vanskelig å rikke på og bli sint dersom man forsøker å diskutere vrangforestillingene. Derfor sa man gjerne tidligere: Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere.”

Hvis overlegen hadde spurt om jeg kunne bevise at jeg hadde vært med i en rettssak, kunne jeg bedt ham ringe til tre psykologer som også var til stede  – og til aktor, som jeg snakket lenge med kvelden før han skulle holde sluttprosedyre.

HAR JEG TROSFRIHET I HELSEVESENET?

I storsamfunnet har jeg rett til å være ateist. I helsevesenet har jeg ikke funnet rett til å sette spørsmålstegn ved og avvise psykoterapeutiske teorier og trossystemer.

Jeg tar med bare ett eksempel her: I vårt første møte insisterte Overlege DPS på at jeg i virkeligheten hadde ”hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten”. Dette er helt i tråd med Freuds bortfortklaring av reelle overgrep mot barn, og jeg godtar det som en freudsk tolkning av virkeligheten. Og jeg kan ikke være enig, for det gir gode resultater å behandle de psykiske problemene mine som senvirkninger etter overgrep.

3 a) Hvilke alternativer hadde jeg etter mitt første møte med Overlege DPS?

Slik jeg husker det, fikk jeg to valgmuligheter: 

Jeg kunne …

·          innse at overlegen hadde rett … bl.a. i at jeg hadde hatt "et seksuelt forhold til en prest i oppveksten" Eller ...
·         klage og få bekreftet at han hadde rett.

 I overlegens notater fra det femte og siste møtet, står det:

"Jeg sier at dersom hun er sikker på at denne hennes følelse er mitt problem, bør hun melde meg til Norsk psykiatrisk forening, men dersom denne følelsen hun sitter igjen med har med hennes problematikk å gjøre, bør vel konsekvensen bli en annen."

Alle de fem gangene jeg snakket med overlegen, valgte jeg et tredje alternativ:

·          Jeg godtok "realitetene" til Overlege DPS som hans synspunkter, var uenig og foreslo at vi skulle enes om å være uenige. 

Ingen av gangene fikk jeg vite at overlegen ikke godtok mitt alternativ. Var det på grunn av «Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere»?

Da jeg fikk vite om borderliningen og sendte en klage, bekreftet fylkeslegen at Overlege DPS hadde rett. Fordi jeg hadde klar valgfrihet, hadde avbrutt ”terapi”, og uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.

Fra min synsvinkel er det som om et møte med en prest betyr innmelding i et kirkesamfunn. Og det er som om man påstår at jeg har valgfrihet samtidig som dette kirkesamfunnet har rett til å vurdere hvorvidt min ateisme er ulike syn eller blasfemi.

b) Hva gjorde legene for å sjekke om jeg hadde et syn på psykisk helsevern som var ulikt overlegens før de fant ut at jeg avviste ”hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene”?

Mitt syn og mine behov er dokumentert i det jeg leste høyt for Overlege DPS i vårt tredje møte: http://ingridvaa.blogspot.no/2011/03/til-en-behandler-24101988.html. Som Dr P fikk en kopi av. 

c) Hvilke alternativer hadde jeg etter at fylkeslegen slo fast at ”Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”?

Jeg spurte en advokat om dette, og han sa at den eneste utveien var å lete etter en psykiater med større anseelse enn Overlege DPS, som var villig til å motsi ham i retten.

I fire år hadde jeg nektet å gå inn i diskusjoner om hvem som hadde rett. Det gjorde jeg nå også. Jeg valgte i stedet å trekke meg helt bort fra helsevesenet.

HAR JEG TANKEFRIHET I HELSEVESENET?

Tankefrihet forutsetter at man har rett til å tenke. Rett til å tenke forutsetter at man har rett til tanker. Har jeg det i helsevesenet?

4 a) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg hadde tanker, før han konstaterte at ”Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere”?

Riktignok er mistillit en følelse, men jeg kan dokumentere at jeg tok opp både tanker, synspunkter og erfaringer i møtet han beskriver:  http://ingridvaa.blogspot.no/2012/04/mistillitserklring-1990.html.

b) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om han krenket grensene mine, før han slo fast at ”Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi.”

Mer i «Helsevesenet som dysfunksjonell familie»: http://ingridvaa.blogspot.no/2011/12/avfloking-vi-helsevesenet-som.html

Jeg var dessverre ikke så paranoid at jeg tok opptak av møtene med overlegen, så jeg kan ikke dokumentere at han flere ganger ble rasende og utbrøt: «Dere incestofre er opphengt i krenkelser!»

c) Hvordan vet legene at jeg valgte å la Overlege DPS "utnytte" mine ”følelser” i ”psykoterapi”?

Overlege DPS syntes ikke å ha hørt meg si i det tredje møtet at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, men "hørte ikke nei" betyr ikke "ja". 

d) Når mener legene at jeg valgte å gå i terapi hos overlegen?

Jeg foreslår at all terapi innledes og avsluttes med en skriftlig avtale, undertegnet av begge parter. Det kan bidra til å trygge valgfriheten. 

HAR JEG YTRINGSFRIHET I HELSEVESENET?

Ytringsfrihet forutsetter rett til å mene. Til å ha synspunkter. Og Overlege DPS brukte ordet «mener» bare en gang i sin beskrivelse av meg:

"Når hun føler for noe, mener hun at det er slik." 

5 a) Hvordan visste Overlege DPS i vårt første møte at "Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer og jeg fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll, der hun prøver å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer"?

b) Hvilke problemer ville jeg ikke se nærmere på?

Slik jeg husker det, ville jeg bl. a. ikke bli med overlegen inn i en tankegang der jeg var incestoffer samtidig som jeg hadde hatt et seksuelt forhold. Det ble for flokete for meg.

c) Hvordan demonstrerte jeg omnipotent kontroll?

Gjorde jeg det da jeg forlangte å fullføre mine svar på spørsmålene til overlegen før han avbrøt med sin respons?

d) Hvordan tåkela jeg med min verbalitet?

Jeg limer inn et utdrag fra «Mistillitserklæring». Fra møtet der jeg, ifølge overlegen, var opptatt av min egen følelse av å bli avvist på en del følelser.Er dette bare følelser?

d) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg viste grensesetting og et syn på psykoterapi som var ulikt hans, før han fortalte primærlegen om min tåkeleggende verbalitet og omnipotente kontroll?

e) Hva gjorde dr P for å realitetsteste påstandene til overlegen, før han begynte å forsvare seg mot min tåkeleggende verbalitet og omnipotente kontroll?

En viktig grunn til at jeg ble så forvirret etter borderliningen, var at Dr P tidligere hadde gitt meg gode grunner til tillit, og jeg var vant til at det gikk an å kommunisere med ham.

Så da Overlege DPS spurte i det fjerde møtet hva som måtte til for at jeg skulle stole på ham, sa jeg at han kunne gjøre som Dr P:

Dr P hørte det jeg sa og spurte hvis det var noe han ikke forsto. Vi kunne snakke forbi hverandre, være uenige og bli sinte på hverandre, men vi fant til slutt fram til et felles ståsted, en løsning som begge kunne godta. Og vi diskuterte aldri hvem som hadde rett.

Overlegen ble rasende og utbrøt: «Jeg nekter å gå ut av mitt gode skinn for deg!» En reaksjon som var så surrealistisk at jeg noterte det.

Samme dag stilte Dr P en borderlinediagnose og sluttet å høre det jeg sa.