fredag 11. august 2017

OVERGRIPERE HAR IKKE GRØNN NESE

Redigert versjon av en appell jeg holdt under Løvetannmarsjen i Oslo i juni 2017,
som erfaringskonsulent i Landsforeningen mot seksuelle overgrep




Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det, og jeg tenker: Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn. Og når de som bor der ikke forstår at oppførselen til et barn kan fortelle om krenkelser, da er det lett å tro at det er noe galt med barnet – uten å sjekke om andre GJØR noe galt MOT barnet.

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: "Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!"

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de blir møtt med varme, respekt og handlekraft hvis de trenger hjelp.

Slike landsbyer får vi bare når et flertall av innbyggerne vet at barn kan ha det vondt på utallige måter som det er horribelt å ta innover seg.

Slike landsbyer får vi bare når innbyggerne vet at den hyggelige naboen eller tanta eller treneren kan ha forgrepet seg på et barn. Vet du det?

Det er naturlig å bli opprørt når du får vite om overgrep mot barn, og da er det viktig å føle først og tenke og handle etterpå. Og nå skal dere få en tanke av meg: "Overgripere har ikke grønn nese".

Når mennesker tror at overgripere er annerledes, at de skiller seg ut, at de er monstre, da kan de svikte ofrene – fordi de kan bli mest opptatt av å beskytte mennesker som de vet ikke er monstre.

Det er naturlig å tenke "Det kan ikke være sant, det barnet sier, for HAN er ikke noe monster, HUN er ikke noe monster."

Men de som forgriper seg kan være helt vanlige mennesker - som kanskje selv har vokst opp med grensekrenkelser.

Det er også viktig å huske at mange som har vært utsatt for overgrep ikke kunne tenke seg å påføre andre den smerten de selv ble påført som barn. 

Det er viktig å vite at mennesker kan ha gjort det de anklages for. I så fall eier de det de har gjort – og hvis du kjenner en av dem som en hyggelig person, da er også ditt inntrykk en del av den personen.

Jeg kjenner mange som ble utstøtt av familien fordi familien valgte å tro at en som ble anklaget for overgrep er uskyldig. Jeg kjenner mennesker som velger å ha kontakt med familien, selv om de da må møte en som har krenket dem.

Det er trist når en som sier "dette har skjedd meg", straks blir mistrodd og utstøtt. Og det er dessverre vanlig – fordi familier, nabolag og storsamfunnet har sine kollektive historier om at "sånt skjer ikke".

I landsbyene jeg drømmer om, er det plass til individers historier.

I landsbyene jeg drømmer om, vet familier at om noen sier "bestemor har gjort dette", kan det stemme – selv om bestemor ikke har grønn nese. Selv om de bare har gode minner om bestemor.

Å ha plass til disse tankene samtidig er noe av det viktigste du kan gjøre for mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Og det er like viktig å vite at det er JEG og DU og DERE som skaper landsbyene barna vokser opp i.

Hva vil du gjøre for å hjelpe barn med å få slutt på det?

søndag 4. juni 2017

Lars Poverud om
"Depresjonen er en gave"


Jeg har fått lov til å videreformidle dette. Her er lenken til Facebook-innlegget:

https://www.facebook.com/notes/lars-poverud/depresjonen-er-en-gave/10155432847049312/?pnref=story

Og her er hele innlegget:

“Depresjonen er en gave”

Alle navn i teksten er fiktive


Dette fikk jeg høre fra det jeg kaller ei dame med flagrende skjørt for noen år siden. Ei dame som var opptatt av New Age. Hun hadde spurt meg hvordan det gikk, og akkurat da var jeg dypt deprimert og sa det, men tvang meg selv til å stille opp på et arrangement hvor det var naturlig at jeg stilte opp. “Depresjonen er en gave”. Jeg ble sint. Jeg ble lei meg. Jeg ble alt annet enn begeistret over dette utsagnet. Jeg tenkte at hun ikke visste hva hun snakket om. Jeg tenkte at hun bare hadde vært litt lei seg for ikke å ha rukket bussen en eller annen gang. Det var sånn jeg tenkte. Jeg sa til henne at denne gaven har jeg fra før, så jeg vil gjerne bytte den. Akkurat som man bytter ei bok man har fått som man har fra før. Hun gikk.

“Depresjon er en gave”

Farmen-Laila sier hun er glad for de psykiske problemene hun har hatt. “De har lært meg mye om meg selv jeg ellers aldri ville ha lært”.

Nytt på nytt-Petter forteller om den vanskelige tiden. “Jeg vokste mye på det”.

Stand-up-Johan snakker ut om den betydelig vanskeligere tiden. “Jeg trodde jeg var unormal men jeg er glad for depresjonen og angsten. Det var vondt mens det stod på, men jeg har blitt et bedre menneske av det.”

Superkjendis Petrine uttaler: “Uten depresjonen og angsten hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Det å gå i langvarig terapi lærte meg mye. Det fikk meg til å vokse som menneske. Jeg er takknemlig”.

Tøv, tant og fjaseri for ikke å si pisspreik

Det er slik jeg føler det. Alle disse kjendisfortellingene om depresjon, angst og andre psykiske lidelser som de er glade for å ha opplevd. Alle fortellingene hvor media viderebringer sødmefyllte historier om hvor fantastisk det er å ha vært deprimert. Om hvor fantastisk det er å ha hatt lammende angst. Om hvor flott og fjongt det er å være bipolar. Tjo hei! Det høres nesten ut som om alle burde oppleve psykiske problemer fordi man lærer så mye av det. Man vokser så mye på det. Det blir så fint etterpå.

Også er det så deilig for pårørende og få praktfulle telefonsamtaler fra den deprimerte som er mer eller mindre edru midt på natta fordi sønnen, datteren, broren, søstra osv plundrer med livet. Så dette er vinn vinn. Pårørende vokser også! Flotte greier!

Man traff kanskje sin kjæreste på den institusjonen man var innlagt på. Man endte opp i ei lita rødmalt stue på landet med katt på tunet, solskinn, sittende på trappa med et strå i kjeften etter å ha lært alle disse fantastiske tingene som man lærte gjennom de deilige psykiske problemene man har hatt. Fine greier! Kanskje man lærte så mye at det hjalp en i karrieren som sceneartist eller hva fanden det måtte være. Tjo hei!

Min virkelighet

Så kommer jeg da. Dikter-Lars som ikke er kjendis, som ikke har noe annet enn meg selv, venner og familie, og takk Gud for dem. Uten dem hadde jeg ikke vært i live i dag.


Jeg begynte min karriere som deprimert og angstprega fyr på åttitallet da jeg gikk på sjukepleierhøgskolen. Det første jeg gjorde var at jeg fant det for godt å selvskade under dissosiasjon. Det funka. Jeg visste ikke hvor eller hvem jeg var da jeg gjorde det, men jeg gjorde det. Mer eller mindre skarpe kniver her og der på kroppen min. Det funka.


Jeg kom ut av min dissosiative boble fordi det gjorde vondt fysisk. Gjerne med venner i stua som så oppdaget meg med blod rennende nedover armene mine. Fine greier. Man lærer så mye av det. Og blir så takknemlig. Eller på fest hvor jeg huka meg ned bak kjøkkenbenken med brødkniven. Oppdaget av Erik som plastret meg sammen. Hadde jeg vært “Farmen-Lars” hadde jeg vært takknemlig for dette i media. Du verden så koselig det var å bruke en brødkniv på håndleddet. Fine greier. Jeg lærte så mye av det. Så veldig mye.

Selvmedisineringens koselighet

Jeg dissosierte så det suste. Jeg opplevde stadig å forsvinne fra verden. Jeg selvmedisinerte med medisiner fra medisinskapet (jeg er sykepleier) og var livredd hele tida. Fine ting fordi jeg lærte så mye av det. Sånn fortsatte det gjennom åttitallet. Dissosiasjon, rus, selvskading, depresjon, kraftige panikkanfall blant annet på T-banen mellom Hasle og Carl Berner. På denne tiden gikk jeg i gruppeterapi på Majorstua (og jeg vet at det heter Majorstuen, men jeg finner meg ikke i det). Hos en kjent psykiater og hans medgruppeleder som var en sosionom. Kvinne. Med en god og myk byste. Slik er det når man går i terapi. Noen ganger blir man forelska i terapeuten.

Nok om det.

Et rikere liv

Rusmisbruk. Tungt. Piller, store mengder hashish og alkohol, sprøyta i armen og i det hele tatt. Innlagt Veksthuset som var en eminent institusjon for behandling av rusmisbruk. Det gikk fint. Jobba der i 7,5 år etterpå. Alt begynte etter hvert å bli rutine. Jeg følte at jeg hadde opplevd alt før og skjønte det ikke, men var i ferd med å bli deprimert, så jeg søkte nye jobber. Og jeg lærte veldig mye av dette så det har gitt meg et rikere liv.

Tøv!

Tenk om noen hadde sett hva som skjedde?

Deretter jobb i psykisk helsevern (hvem skal vernes fra hvem for hva?). Skjermet avdeling med de dårligste av de dårlige. Vi overførte flere til sikkerhetsavdelinga på Dikemark. Jeg husker jeg satt fastvakt på en manisk pasient. Jeg satt der og tenkte: “Dette er jo bare tull! Det kunne like godt vært meg som var innlagt.” Mye utagering og jeg var livredd mesteparten av tida.


Jeg husker de lange timene på telefon med Kirkens SOS, som er det stedet jeg tyr til når det går ei kule varmt inni meg, når jeg lurer på å ta livet av meg. Jeg husker venninna mi som ringte på døra mi og ville inn. Jeg nektet, men hun insisterte. Leiligheten så ikke ut! Hun sa til meg: “Dette er ikke leiligheten til en pleier, men leiligheten til en pasient!”


Jeg var enig. Det blei behandling som hjalp etter hvert.

Men jeg lærte jo så mye av det, ville kjendisene formidle.


Depresjon og angst er fine greier

Noen ganger (ganske ofte faktisk) får jeg følelsen av at angst og depresjon blir romantisert i pressen via ymse kjendisers beretninger om hvor fantastisk mye de har lært. Hvor mye de har vokst.

Vi som innimellom er deprimerte, ikke er kjendiser, og i tillegg har en kunstnerisk åre blir fremstilt som helter. Det er ikke sjelden at jeg får høre at jeg nærmest er heldig ettersom jeg har tilbakevendende depresjoner fordi det befordrer kreativitet. Jeg skriver og opptrer med dikt. Muntre dikt med en relativt mørk undertekst. De slår an. De gjør det, men de er på ingen måte skrevet under depresjonen. På ingen måte. Når jeg er deprimert stopper alt. Jeg får ikke spist fordi det er for krevende å smøre ei brødskive. Jeg får ikke dusja fordi det er en for krevende prosess. Det krever at man kler av seg, at man blir våt, og så må tørke seg og finne nye, reine klær. Det blir for mye.

Det er ikke romantisk eller fint å være ordentlig deprimert. Det er slitsomt. Veldig slitsomt. Det er livstruende. Under min siste, alvorlige depresjon satt jeg med en skarp kniv mot halsen, og valgte heldigvis å ringe Kirkens SOS. Fortalte dem om hva jeg dreiv med. Det var bare flaks at det gikk bra. Onkel politi og ambulansefolk henta meg.


Det er ikke så langt fra huden og inn til Arteria Carotis. Det er ikke det. Det var sånn at jeg nesten gledet meg til å se blodet sprute. Jeg har vært med på noen dødsfall av carotisblødning på grunn av kreft. Det var ikke vakkert, men det var dette jeg så for meg.

Hvordan er det egentlig – for meg


Depresjon er ikke romantisk. Det er fryktelig. Slitsomt! Det er nær psykose. Eksempelvis satt jeg for noen år siden i et konfirmasjonsselskap med noen av mine nærmeste venner og samtalen kom inn på vinlegging. Jeg sa til dem at de burde legge rognebærvin fordi det var så mye rognebær i år. Fruen til min beste venn spurte: “Jammen Lars, hvordan vet du det?” Jeg svarte at jeg hadde sett det. Det kryr av rognebær i år. Hun ga seg ikke til min store overraskelse, det kunne da ikke være så vanskelig å se at det var mye rognebær. Jeg sa, som sant var, i mitt hode at det faktisk var mye rognebær. Hun repliserte med at “Jammen Lars, det er mai.” Jeg ville synke gjennom gulvet, men sa at jeg sleit med å se forskjell på drømmer og virkelighet, noe som var sant. Ettersom det var nære venner gikk dette greit.

På denne tiden ringte jeg folk og ba om unnskyldning for noe som aldri hadde hendt. Jeg følte meg håpløs i betydningen uten håp. Eller tro for den saks skyld.


Men man lærer så mye i en depresjon at man tydeligvis skal være takknemlig.

Når jeg faller sammen er på mange måter alt slutt. Det finnes ikke håp eller tro. Jeg husker jeg sa under denne perioden at hvis jeg skal ha det sånn ser jeg ingen grunn til å bli gammel eller eldre. Jeg orka ikke tanken. Jeg husker jeg sa på jobben at jeg ikke kunne hoppe ut fra verandaen fordi jeg bor i høy første etasje så det værste som ville skje var at jeg brakk ankelen. Deretter ble jeg bedt om å sykemelde meg. Jeg drømte om å få kreft eller annen alvorlig sykdom fordi da ville jeg bli ivaretatt, og det varte og varte og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg kom meg ut av det etter mye hjelp fra pårørende og fra hjelpeapparatet.

Konklusjon

Depresjonen er ikke en gave.





Beslektet innlegg: 




onsdag 5. april 2017

TIL DE SOM ÅPNER EN PLASS I VERDEN

lykkelig

DEN SOM DELER VERDEN INN

I ”OSS” OG ”DEM”,

BLIR AUTOMATISK EN AV DEM *

Det lærte jeg som barn, uten å være klar over det, av en kinesisk flyvertinne, indiske krigsveteraner og andre som åpnet en plass i verden for meg.

Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det. Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn; det er landsbyene som viser barna at ”alt er bra, det er bare du som er feil”.
Jeg drømmer om landsbyer som vet og viser at ”hvis du merker at noe er feil, da er det en grunn til det, det er ikke du som er feil”.
Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: ”Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!”
Når jeg leser om å fange opp sårbare barn, tenker jeg at alle barn er sårbare, avmektige. Jeg tenker at barna som kalles ”sårbare”, kan være barn som trenger hjelp til å få slutt på det. Hjelp fra hele landsbyen ... og hjelp fra mennesker som får betalt for å hjelpe barn.
Og jeg tenker at velmente forsøk på å fange opp meg kunne blitt et skadelig angrep på den nådeløst lykkelige fasaden jeg trengte for å leve. Nådeløst lykkelig, ja, men jeg var heldig som barn, jeg kjente noen mennesker som jeg følte meg trygg sammen med, mennesker som åpnet en plass til meg i verden.
Og jeg var uheldig.
Jeg ble født uten min egen plass i verden. Jeg ble født som statist i selvbildet til voksne – slik de hadde vært født som statister, bærere av en giftig arv som strekker seg bakover, slektsledd etter slektsledd.
Ingen hadde vært selvstendige individer i familiene der vi vokste opp.
”Så lykkelig ser hun ut hele tiden”, skrev mor bakpå bildet jeg la ut øverst. Og ja, det stemmer nok, min statistrolle i familien var å være lykkelig.
”Ikke bit negler!” sa mor strengt noen år senere. ”Det er bare ulykkelige barn som biter negler!”.
Jeg sluttet å bite negler og bet hardt i tommelen i stedet, om kvelden, når jeg skulle sove og tårene sprengte på. Jeg kunne ikke gråte, for det er bare ulykkelige barn som gråter.
Da jeg var åtte, hadde jeg flyttet fra USA til Norge til India til Norge til India, og hver gang vi flyttet, mistet jeg mennesker som jeg følte meg trygg sammen med og var glad i. Sorg var en del av permafrosten i livet mitt, og jeg tiner på den fremdeles.
Da jeg var sju, begynte jeg på en todelt grendeskole utenfor Mandal. Da jeg var åtte og et halvt, gikk jeg på en britisk pensjonatskole med 700 gutter i India, der far var lærer, en skole som ikke var ulik Galtvort i Harry Potter-filmene.
darjeeling_from_above_st-_paul27s_school
I mellomtiden hadde jeg gått på to andre skoler også ... så det ble fire nye skoler på 18 måneder.
Skolebytter skjedde i en tåke av irriterte lærere. Jeg visste ikke ting de forventet at jeg skulle vite, jeg visste ting de ikke visste, og begge deler var like feil.
Etter noen uker greide jeg å tilpasse meg, men lykkefasaden var under hardt press den første tiden, og det var viktig å opprettholde den for å bli ikke-mobbet av medelever.
Ikke-mobbet, ja. Jeg var under konstant mobbepress, og jeg måtte ikke-reagere hele tiden. Og det var jeg jo vant til – lykkefasaden kom godt med i skoleårene, det skal den ha.
I min første uke på den nye skolen åpnet mr Bannerjee en plass til meg i verden. Tegnesalen var hans domene, og i min første tegnetime var oppgaven å lage et mønster.
drodle
Jeg tegnet min vanlige drodlerekke med stiliserte blomster.
Mr Bannerjee gikk rundt og fulgte med, og da han kom til meg, sa han: ”Dette vitner om en sikker farge- og rytmesans. Vil du gjøre meg en tjeneste? Kunne du tenke deg å lage en frise med slike blomster, som jeg kan henge oppunder taket?”
Gjett om jeg kunne! Jeg fikk en stor bunke med tykt svart papir ... og krukker med plakatfarger ... og satte i gang med å male blomster til en frise – en blomst per ark, som skulle henges på veggen, oppunder taket rundt hele rommet.
Jeg malte langsomt for å trekke ut tiden, for å kunne sitte helt i fred, på plass i min verden. Her var jeg anerkjent, jeg var trygg, jeg kunne løsne litt på lykkefasaden ... og puste.
Hadde jeg en sikker fargesans? Det vet jeg ikke. Jeg vet at mr Bannerjee og andre voksne ga meg en grunnmur av viten om hva trygghet er, hva tillit er, hva det betyr å bli sett og hørt og ha en plass i verden.
De har vært med som en trygg støtte - i en livslang prosess med å frigjøre meg fra statistroller i andres selvbilder, frigjøre meg fra senvirkninger etter vedvarende stress og overgrep i oppveksten.
På dette stedet ble jeg også kjent med en katolsk prest som jeg trodde var en voksenvenn, som var kjent for sin store godhet ... og som etter noen år gjorde meg til statist i sine seksuelle fantasier.
I ettertid ser jeg tydelig hvordan hans oppførsel skilte seg fra de ekte voksenvennenes, og det er en annen historie. Denne historien fortsetter med en viktig erkjennelse:

Vi kan bare hjelpe andre

så langt som vi har hjulpet oss selv.

I ukene det har tatt meg å skrive dette, har jeg husket voksenvenner med sorg og glede, husket kontakten med dem, lett etter noe de hadde felles, lurt på hvorfor og hvordan de så meg og møtte meg der jeg var …
… og når jeg ser tilbake i lys av egne voksenerfaringer, tenker jeg at de hadde kontakt med det sårbare i seg, det avmektige. Derfor kunne et avmektig og sårbart og såret barn føle ro og tillit sammen med dem.
Jenta jeg var den gangen, ble bare forvirret når voksne snakket om kjærlighet og godhet og vennlighet. Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til henne og si at forvirringen var helt naturlig – hun følte seg ikke elsket fordi hun var statist i selvbildet til mange av disse som snakket så mye om kjærlighet og godhet og vennlighet. Kjærlighet, godhet og vennlighet er ikke hensikter og ord, de er handlinger.
Det viste voksenvennene meg. De står taust og støttende inni meg når jeg leser om sårbare og robuste barn, om friske og psykisk syke, om alle de andre inndelingene i samfunnet.
Og jeg tenker at de kanskje hadde likt studien som jeg lenker til nederst, der 17 000 mennesker svarte på 10 spørsmål om vonde og vanskelige barndomsopplevelser.
Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, og hvis dere ser på dem, finner dere kanskje et lys inn til egne skygger som kan sperre for evnen til å se barn som har det vondt, sperre for evnen til å vite og vise at ...

DET FINS IKKE NOE ”OSS OG DEM”

DET FINS BARE OSS

Bildet av skolen: By University of Houston Digital Library (http://digital.lib.uh.edu/u?/p15195coll29,164) [Public domain], via Wikimedia Commons
* David Gerrold, fra "The Quotebook of Lazarus Long"
Lenke til studien jeg nevnte:
https://eventyrene.com/2016/10/02/ti-sporsmal-om-barndommen/

TI SPØRSMÅL OM BARNDOMMEN

regnbue

ACE (Adverse childhood experiences) er en studie som viser sammenhenger 
mellom barndomsskader og sykdom og problemer i voksenlivet. Informasjonen er hentet herfra: 


https://acestoohigh.com/aces-101/

Mellom 1995 og 1997 foretok helsekonsernet Kaiser Permanente, sammen med Centers for Disease Control (CDC), en stor studie i USA, der 17 000 mennesker svarte på 10 spørsmål om vanskelige barndomsopplevelser. Svarene ble sammenliknet med sykdomshistorien deres, og det har vært langsiktig oppfølging av helsen til de som ble spurt etterpå.
Deltakerne var for det meste hvite fra middelklassen, og de hadde gått på college. Alle var i arbeid, og de hadde ypperlig helsehjelp. Det viste seg at de som hadde hatt tre eller flere vonde opplevelser i barndommen fikk flere helseproblemer og livsproblemer enn andre.
Det er mange grunner til at denne studien er viktig:
  • 64 % svarte ja på minst ett av ACE-spørsmålene.
  • Det er en sammenheng mellom vanskelige barndomsopplevelser og kreft og kroniske sykdommer. Slike opplevelser er også årsak til psykiske problemer, voldelighet og det at man blir utsatt for vold.
  • Hvis du har opplevd ett av disse barndomsproblemene, er det 87 % sjanse for at du har to eller flere.
  • ACE-poengene er som en kolesteroltest: Hvis du har 4 eller flere poeng, er det større sannsynlighet for at du røyker eller har alkoholproblemer. Risikoen for emfysem eller kronisk bronkitt øker med nesten 400 prosent, og det er 1300 prosent større sjanse for selvmord. Mennesker med mange ACE-poeng har større sjanse for å utøve vold, ha flere samlivsbrudd, trenge flere legemidler, være mer deprimert og ha flere autoimmune sykdommer. Har man 6 poeng eller mer, kan levetiden bli 20 år kortere.
  • Vonde og vanskelige barndomsopplevelser er årsak til mye jobbfravær, og de skaper store samfunnsutgifter i helsevesenet, akuttjenesten og rettsvesenet.
Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, med noen få endringer som jeg kommenterer til slutt.
Før du fylte 18 ...
  1. ...kjeftet en forelder eller en annen i familien på deg? Var det noen som fornærmet deg eller nedverdiget deg? Var det noen som oppførte seg slik at du var redd for at de kunne skade deg?
  2. ... dyttet en forelder eller en annen i familien deg, grep deg så det gjorde vondt, klapset til deg eller kastet noe på deg? Var det noen som slo deg så hardt at du fikk blåmerker eller ble skadet?
  3. ... prøvde en voksen eller en som var minst fem år eldre enn deg å ta på deg på en seksuell måte, eller få deg til å ta på dem? Prøvde noen å penetrere deg - eller har noen penetrert deg - oralt, analt eller vaginalt?
  4. ... opplevde du ofte eller svært ofte at ingen i familien var glad i deg eller tenkte at du var viktig eller verdifull? Var du i en familie der de voksne ikke tok vare på hverandre, ikke hadde nær kontakt med hverandre eller ikke støttet hverandre?
  5. ... opplevde du ofte at du ikke hadde nok å spise, måtte gå med skitne klær eller ikke hadde noen til å beskytte deg? Opplevde du at foreldrene dine var for beruset eller ruset til å ta deg til legen når du trengte det?
  6. ... døde en forelder? Ble foreldrene dine separert eller skilt?
  7. ... ble en forelder eller steforelder ofte dyttet, grepet, klapset eller fikk noe kastet mot seg? Eller sparket, bitt, slått med en knyttneve eller med en hard gjenstand? Eller slått eller truet med skytevåpen eller kniv?
  8. ... bodde du sammen med noen som hadde et alkoholproblem eller var alkoholiker eller brukte narkotika?
  9. ... bodde du sammen med noen som var deprimert eller hadde psykiske problemer eller prøvde å ta livet av seg?
  10. ... bodde du sammen med noen som sonet en fengselsdom?

"Ja"-svarene er ACE-poengene dine.


Merknad: Jeg føyde ”døde” til spørsmål 6 og brukte det kjønnsnøytrale ”forelder eller steforelder” i stedet for ”mor eller stemor” i spørsmål 7. Og det er mange faktorer som skiller barns ikeverdige sex-lek fra overgrep - så 5-års grensen i spørsmål 3 er ikke absolutt.

TRAUMESPRÅKET

Jeg ble spurt av mennesker i krise om jeg kunne skrive en kort forklaring på hva traumebevisst hjelp er, som de kunne vise til hjelpere.  Og det ble til dette. 
gary-larsons-the-farside

Dessverre hender det at fagfolk møter mennesker i psykisk krise som om de var delfinene i denne tegningen av Gary Larson. Delfinene snakker spansk, og forskerne hører bare meningsløse lyder.
På samme måte kan hjelpere som ikke forstår traumespråket, se og høre og registrere bare symptomer. Da kan mennesker som i utgangspunktet har store skader, bli skadet enda mer av fagfolk som oppriktig ønsker å hjelpe, som gjør det de mener er riktig, det de har lært at man skal gjøre. De kan bli skadet av fagfolk som mener å vite at vurderingene de gjør er vitenskapelig basert. Fagfolk som handler i beste mening, og som ikke vet hvor uvitenskapelige kunnskapene deres er.

I ”The body keeps the score”  nevner traumeforskeren og psykiateren Bessel van der Kolk denne vitsetegningen i forbindelse med forskning om mennesker som hadde fått en borderlinediagnose. bessel
Van der Kolk og teamet hans forsto at symptomer som dissosiasjon og ”desperat klamring” begynte med barns behov for å hanskes med overveldende følelser og brutalitet som det var umulig å unnslippe.
screenshot-2016-10-09-23-33-16

På 90-tallet var han med i PTSD-arbeidsgruppa da DSM, den amerikanske oversikten over psykiske diagnoser, skulle revideres. Gruppa foreslo å opprette "Kompleks PTSD" som en ny traumediagnose for mennesker med barndomsskader, men da DSM IV ble utgitt i 1994, var ikke denne diagnosen tatt med, og arbeidsgruppa hadde ikke fått vite at den var utelatt.
Ifølge van der Kolk innebar utelatelsen at mange ikke kunne få en korrekt diagnose, og at terapeuter og forskere ikke kunne finne fram til passende behandling. ”Hvordan kan vi hjelpe mennesker som strever med senvirkningene etter overgrep og svik, når vi er tvunget til å stille diagnoser som depresjon, angst, bipolar og borderline, som ikke handler om problemene deres?”
Nå, mer enn 20 år etter at ”komplekse traumer” først ble foreslått som diagnose, er det mulig å få traumebevisst hjelp her i Norge. Dessverre er ikke dette tilgjengelig for alle, for det er mange hjelpere som ikke forstår traumespråket. Men noen gjør det.

INNFØRING I TRAUMESPRÅKET

RVTS Sør (regionalt resurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har laget en utmerket oversikt som heter "Traumeforståelse":
Og Tone Weire Jørgensen og Heine Steinkopf ved RVTS Sør har skrevet en fin artikkel om behov som mennesker i krise kan ha.
Traumebevisst omsorg, teori og praksis: 
I resten av denne oversikten har jeg uthevet visse avsnitt fra denne artikkelen og nummerert dem, med tanke på at mennesker som trenger hjelp kan sammenlikne dette med hvordan de blir møtt. Forfatterne skriver om barn, men det som står her gjelder like mye for voksne.
1)
Med utviklingstraumer mener vi at barnet utsettes for krenkende eller skremmende opplevelser eller at deres sentrale behov ikke blir møtt, og at dette har oppstart tidlig i barnets liv. Det ligger i betegnelsen utviklingstraume at barnets utvikling påvirkes og skades. Ofte brukes også begrepet komplekse traumer for å beskrive det samme.
(...)
Begrepet komplekse traumer benyttes når det er/har vært en vedvarende belastning som har begynt i tidlig barndom. Vedvarende innebærer ikke at frekvensen må være høy (jmf antall voldsepisoder eller overgrep, men at handlingen innebærer at barna lever i en konstant og vedvarende frykt for nye episoder.
Forslag til fagfolk: legg til side symptomtenkning en stund og still spørsmålene i ACE-studien, som kartlegger barndomsopplevelser. (Her er en lenke til en kort norsk beskrivelse med lenke: Ti spørsmål om barndommen)

 2)
TBO [Traumebevisst omsorg] er altså to ting: en forståelsesramme, og de metoder og intervensjoner som følger av denne forståelsesrammen. På en måte kan vi si at TBO er ”huset” vi bygger opp rundt barnet og omsorgspersonene, det er grunnpilarene som alt omsorgsarbeid og behandling hviler på. Metodene, verktøyet og intervensjonene vi anvender inne i ”huset” er ”interiøret”. Rekkefølgen er viktig; huset først, deretter interiøret. Huset må være preget av tre hovedprinsipper TRYGGHET, RELASJON og AFFEKTREGULERING. Howard Bath (2009) kaller dette «de tre pilarene for traumebevisst omsorg».
På side 6 i artikkelen er det nyttig  informasjon om toleransevinduet og den tredelte hjernen :
hjerne

3)
Innføring av alternative beskrivelser [av barnet]
Et sentralt prinsipp i TBO er at vi tolker atferden som et smerteuttrykk. Det ligger alltid en følelse bak handlingen, det er denne følelsen vi skal møte. Det gjør en stor forskjell når vi tolker det sinte barnet som: nå har han det veldig vondt, smerten gjør at han ramler ut av toleransevinduet – han trenger noen som kan regulere ned aktiveringen. Fremfor at vi tolker som vi ofte gjør når vi kun seg atferden: Nå er han helt umulig igjen- han må ta seg sammen. Da oppfatter vi det som en villet atferd- fremfor at vi forstår at han faktisk ikke har noe annet repertoar til rådighet
4)
Bruce Perry (1999) har vist hvordan hjernen formes av bruken. Dette kan også utnyttes i det godes tjeneste. Barnets hjerneutvikling vil påvirkes av god samhandling, på samme måte som den påvirkes negativt av et dårlig miljø.
Det er viktig at det traumatiserte barnet utvikler en forståelse for at traumene tilhører fortiden, og at det er nødvendig at de forstår sammenhengene mellom sine følelsesmessige reaksjoner og vonde følelser eller minner som setter reaksjonene i gang. Vi kaller disse for triggere. Ved å hjelpe barna til å identifisere triggere, vil de kunne utvikle en forståelse for egen atferd og egne reaksjoner, og se at disse reaksjonene ikke lenger er nødvendige for overlevelse.
5)
Fagfolk og forskere har brukt lang tid på og forså hvordan hjernen organiserer seg under kontinuerlig stress. Denne kunnskapen må læres av de som utfører TBO for å kunne møte den traumatiserte best mulig. Det vil si at omsorgsgiverne både må kunne ta inn ny kunnskap og også ha evnen og viljen til å omsette det i praksis.
TBO har derfor like mye fokus på den voksnes fungering som på barnets smerte. Personer, institusjoner eller miljøer som ønsker å jobbe traumebevisst må tåle å se innover i seg selv og tåle å bli korrigert. Evnen til samregulering er en sentral ferdighet i TBO. For å kunne regulere andre, må man være regulert selv.

(uthevelsen er min)

6)

For å regulere ned barnets affekt må omsorgspersonen formidle til barnet at dets ubehag, tristhet, sinne og opplevelse av å ha blitt krenket er forståelig og rimelig.
7)
Traumebevisst omsorg er en modell som er grunnlagt i forskning fra ulike felter, og spesielt hjerneforskning og nevrovitenskap, utviklingspsykologi og tilknytningsforskning. Forskningsmessig og fornuftsmessig godt forankret. Samtidig er modellen intuitivt forståelig for mennesker som står nært traumatiserte barn og unge, i fosterhjem og institusjoner. Den stiller krav til omsorgspersoner, særlig i forhold til forståelse og evne til selvrefleksjon, men ser ut til å være en modell som skaper håp og utvikling for fosterfamilier.