lørdag 21. september 2013

Lenge før tilsyn og rettsvesen:
problemløsning nedenfra

Dette er et utkast som jeg kommer til å endre underveis.
Jeg blir svært glad for kritikk og innspill.


Med utgangspunkt i egne erfaringer og eget behov for å ta ansvar og samhandle i kontakt med helsevesen og hjelpeapparat, vil jeg foreslå en lavterskelmodell for fortløpende problemløsning i psykisk helsevern.

PROBLEMET

I diskusjoner om brudd på menneskerettigheter og krenkelser av integritet i psykisk helsevern, blir ofte «tilsyn og rettsvesen» brukt som argument for at mennesker som trenger hjelp er trygge. Her er et eksempel fra Twitter.

(Jeg foretrekker å anonymisere psykiatere som formidler vanlige psykiatriske synspunkter og reaksjoner)






Den første replikken til psykiateren viser hvorfor jeg understreker at jeg velger å tenke at alle har gode hensikter i diskusjoner med psykiskhelsevernfagfolk. 

Systemkritikk har lett for å trigge personlige reaksjoner. I dette tilfellet var det snakk om brudd på menneskerettighetene i psykiatrien, og ingen hadde anklaget eller mistenkt denne psykiateren for å LIKE å bryte menneskerettighetene. At vedkommende bringer det på bane, er en avsporing av diskusjonen.


Jeg spurte om psykiatere har rutiner for å sjekke om de krenker menneskerettigheter når de blir anklaget for det, og svaret var «kontrollkommisjon og rettsvesen».

Og jeg skrev at fagfolks krenkelser av mennesker som trenger hjelp ikke fins i psykisk helsevern, slik voldtekt ikke fins i Dubai. 

Nå tilføyer jeg: Krenkelser forekommer først når tilsyn og rettsvesen har konstatert at de forekommer. Og jeg blir veldig glad om noen kan vise at jeg tar feil i det. 

Her er respons fra Norsk Psykiatrisk Forening og Statens Helsetilsyn i forbindelse med opprettelsen av Stiftelse 99, «… som skal yte bistand til ofre for etiske overtramp fra kolleger»: http://tidsskriftet.no/article/140441/

– Det er helt klart at mennesker som har vært utsatt for overgrep i en terapisituasjon, har rett til hjelp fra helsevesenet og fra samfunnet. Det mener jeg at de får, kommenterer leder av Norsk psykiatrisk forening, Bjarte Stubhaug.

– Ansvaret for fortsatt nødvendig behandling etter overgrep ligger helt klart hos den offentlige helsetjenesten. Dersom det fremmes en formell klage på helsepersonell, blir denne behandlet av tilsynsmyndighetene. Det er beklagelig at noen mener det er behov for Stiftelse 99 fordi de opplever at det offentlige ikke tar ansvar, sier Ellen Hagemo i Statens helsetilsyn. 

Og jeg blir ikke det minste imponert over svarene. Det er som å hevde at det er "helt klart" at alle barn i Norge er trygge fordi det fins barnevern og rettsvesen.

Et barn kan få store skader før barnevern og rettsvesen kommer inn i bildet, og slik er det også i helse- og sosialinstanser.  

Barn kan bli skadet i lukkede rom, ofte av foresatte som mener det godt og er overbevist om at det de gjør er riktig. 


Og psykisk helsevern kan fungere som en dysfunksjonell familie


Jeg antar at psykoterapeuter også har gode hensikter og gjør det de mener er riktig, og kontakt mellom dem og kundene skjer også i lukkede rom. Og norske bloggere har vist oss forstemmende glimt inn i hva som skjer bak lukkede dører i psykiatriske institusjoner.  

For mennesker som trenger hjelp, kan «tilsyn og rettsvesen» komme for sent. Og da kan noe som i utgangspunktet var små misforståelser og kommunikasjonsproblemer ha eskalert til et spørsmål om hvorvidt pasienten er gal eller behandleren har brutt Lov om psykisk helsevern - som tillater brudd på menneskerettighetene.

Lenge før man forventer at det offentlige skal ta ansvar, bør det være mulig for personene i en terapisituasjon ta ansvar selv: 



FORSLAG TIL FORTLØPENDE PROBLEMLØSNING

Samhandling er som samleie.
Fint når likeverdige parter handler sammen med respekt for hverandres integritet.
Uten likeverd er det i beste fall ydmykende for en av partene.
Og det kan være skadelig.
Noen ganger uten at partene er klar over det.


Utgangspunktet for forslaget mitt er at begge parter i et terapiforhold er likeverdige og har like stor rett til å bruke virkemidlene jeg foreslår. Og hensikten er å oppklare misforståelser og opprette gjensidig tillit ved å beskytte begges integritet ved hjelp av ekte samhandling.

Tillit er «Visshet om en annens integritet». Integriteten er vår psykiske hud. Når vi benekter våre integritetsskader, utvikler vi en psykisk rustning i stedet. Vi merker ikke når integriteten blir skadet, og vi merker ikke at vi skader andres integritet. 



Først et problemforebyggende tiltak: 
En skriftlig terapiavtale/hjelpeavtale som inneholder informasjon om terapeutens/hjelperens terapeutiske synspunkter og virkemidler, undertegnet av begge parter når terapien/hjelpen innledes og avsluttes. Der begge parter noterer sine grunner til å innlede og avslutte forholdet. 




Og så problemløsningsverktøy
som begge parter bør være enige om å bruke når det trengs:


1: «VIL DU VÆRE SÅ SNILL Å GJENTA DET JEG SA?»

For å sjekke om det man sier blir misforstått eller feiltolket. Om misforståelser synes å være et mønster, kan dette utvides:


2: «HVA HAR VI SNAKKET OM I DETTE MØTET?»


3: «HVA SNAKKET VI OM I FORRIGE MØTE?»


4: SKILLE MELLOM TANKER OG FØLELSER/OPPLEVELSER.

«Jeg føler at …» er en tanke. I stedet for «Jeg føler at du krenker grensene mine», for eksempel, går det an å si «Jeg føler meg krenket. Vil du være med på å se etter kornet av sannhet i den følelsen?"

Et slikt spørsmål kan være vanskelig å motta for en terapeut som er vant til å behandle kunders følelser som psymptomer. 

Og spørsmålet kan være like vanskelig for mennesker som har problemer med å sette og merke grenser, men det er bra for begges integritet om den som blir spurt greier å bli med på å lete etter kornet av sannhet.


Det skaper an vinn/vinn situasjon: I stedet for å diskutere om følelsen av å være krenket er en overreaksjon eller ikke, kan man se etter den utløsende faktoren for reaksjonen, som kan være svært liten. Det bekrefter intuisjonen til den som ber om kornet, samtidig som man vet at vedkommende eier resten av reaksjonen.



5: TA ÅPNE OPPTAK AV DET SOM BLIR SAGT

Gjennomgå det sammen og se i situasjonen etter …

KRITERIER FOR KRITISK TENKING
Motbevisbarhet
Logikk
Ærlighet
Fullstendighet
Gjentagbarhet
Tilstrekkelighet

OG HERSKETEKNIKKER
Usynliggjøring
Latterliggjøring
Tilbakeholdelse av informasjon
Påføring av skyld og skam
Alltidfeilkommunikasjon


6: SJEKK OM DET HAR OPPSTÅTT EN ALLTIDFEIL-SITUASJON:

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil, og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den. Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons, og vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.


7: LAVTERSKELMEKLING SOM SISTE INSTANS FØR KLAGE:

Her er det viktig at psykoterapeutiske teorier og diagnoser holdes utenfor, og man undersøker om det er mulig å føre en dialog som bare er basert på vanlig høflighet og sunn fornuft.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.